Ansatte som kjenner hverandre samarbeider best

- Det er svært viktig med formelle rutiner der grunnlaget blir lagt for gode relasjoner. Relasjonene er helt avgjørende for godt samarbeid, sier Aina Winsvold. I august la hun fram sluttevalueringsrapporten fra prosjektet ”Sammen for barn og unge – bedre samordning av tjenester til utsatte barn og unge”.

Modeller til inspirasjon

”Sammen for barn og unge” er et samarbeid mellom Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) og Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet (BLD). Alle kommuner kunne søke om å få bli med med i egne prosjekter i dette treårige paraplyprosjektet. 15 kommuner ble plukka ut. Seks av dem har deltatt i evalueringa.

Målet var å utvikle og prøve ut ulike modeller - modeller som i neste omgang kan inspirere og fungere som veiledning for andre kommuner. Kompetanseheving, økt samhandling, utvikling og bruk av individuell plan og brukermedvirkning har vært sentralt i modellene.
 
Prosjektet har hatt søkelys på samarbeid mellom en rekke instanser:

• barneverntjenesten
• den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT)
• sosialtjenesten 
• helsestasjonene
• psykisk helsevern
• legetjenester
• barnehager
• skoler 
• Bup (barne- og ungdomspsykiatrisk tjeneste)

I noen kommuner har også Nav og politiet vært involvert. Noen steder har de hatt søkelys på samarbeid mellom bare noen få instanser, mens andre steder har inkludert så å si alle instanser som berører barn og unge ( se egen sak).

Ikke lurt å skulke

Nøkkelordet for samarbeid er altså relasjon. Og for å bli kjent trengs møteplasser. Å få folk til å møte til disse er det kritiske punktet ifølge Winsvold. Hun kan fortelle at for mange kan samarbeidsmøtene i begynnelsen oppleves lite konstruktive og som irriterende tidstyver i allerede velfylte dagsprogrammer. Da er det lett å skulke.

- Da gjelder det å ikke gi seg! Flere jeg har snakket med i forbindelse med evalueringen har fortalt at de først ikke så noen direkte mening med samarbeidsmøtene. Men etter hvert opplevde de hvordan tersklene for kontakt og samarbeid ble lavere, hvordan respekten og tilliten økte, og informasjonsstrømmen fløt lettere. Altså de helt sentrale elementene for å få samarbeid til å fungere, forteller forskeren.

Taushetsplikten får skylda

Winsvold ser at prosjektet mange steder har fungert etter intensjonen, på tross av endel utfordringer. Samarbeidet fungerer bedre – nærheten har blitt større, særlig der de samarbeidende instansene har blitt samlokalisert, og nye rutiner har kommet på plass.

Når det ikke fungerer, er det ofte bruken av taushetsplikten som får skylda. En unnskyldning Winsvold har lite sans for.

- Det er stort sett enkelt å få samtykke til tverrfaglig samarbeid fra foreldrene, og man må kunne gi hverandre nok informasjon til at den andre samarbeidspartneren føler at hun eller han kan få gjort jobben sin på en ordentlig måte, sier hun.

Men hun fant ett område der både samarbeid og samtykkeproblematikken var vanskeligere enn andre steder. Det var samarbeidet med voksenpsykiatrien.

- Mange steder får de som skal hjelpe vite så lite om foreldre som er innenfor psykiatrien, at det blir vanskelig å hjelpe barnet. Det gjelder ikke over alt, men kan være et stort problem, påpeker hun.

Etterlengta lovendring

Det er heller ikke alltid møteplasser og gode relasjoner alene kan løse problemet med en for snever bruk av taushetsplikten. Noen ganger må det lovendringer til.

Winsvold forteller at samarbeidspartnere til barnevernet opplever bedre tilbakemeldinger etter at barnevernloven i 2009 ble endret. Loven slår fast at melder skal ha tilbakemelding om saken.

– Det ser ut som den lovendringen betydde mye, men ikke nok, mener forskeren.

Hun synes loven burde inkludert alle relevante samarbeidspartnerne rundt barnet – ikke bare melder.

Lite satsing på tidlig intervensjon

Mange av de ansatte Winsvold har snakka med i kommunene har vært misfornøyd med egen kommunes satsing på tidlig intervensjon. Særlig har det vært dårlig med modeller som begynner allerede i barnehagen. Dette til tross for at det er allment kjent at dersom en tidlig klarer å identifisere barn som er utsatt, og få på plass et godt samarbeid rundt dem, er risikoen mindre for at problemene ikke får vokse seg store.

- Noen modeller i modellforsøket har fått til et konstruktivt samarbeid med nettopp barnehager. Vi ser at det krever kontinuitet og en del ressurser.

Den manglende satsinga på tidlig intervensjon viste seg også ved at det mange steder fantes få tilbud til barn som trenger hjelp. I begynnelsen av prosjektet – i første fase av evalueringa – fant Winsvold at barnevernstjenesten i flere av kommunene slet med ansvaret for saker de ikke følte seg kompetente til eller hadde ressurser til å takle.

Barnevernstjenesten skal ikke drive behandling, men kunne likevel oppleve å bli sittende med hovedansvaret for behandlingstrengende barn – rett og slett fordi det ikke fantes noe behandlingstilbud.

Mangler psykologer

Forskeren forteller at i mange kommuner har PPT svært lite ressurser, og Bup må ha avklart omsorgssituasjonen før de starter behandling. Det kan ta tid. Dessuten må barnet ha en diagnose for å være i Bup-systemet.

Det viste seg også at noen kommuner ikke hadde kommunepsykolog. Det opplevde de som veldig uheldig. I kommuner som fikk psykolog på plass i løpet av prosjektet ble psykologen høyt verdsatt av de som jobber med barn og unge. Men også i den siste fasen av evalueringa kunne flere rapportere at behandlingstrengende barn ikke fikk den hjelpen de trengte – av de nødvendige instansene.

Hyller helsesøstrene

Winsvold brenner sterkt for helsesøsterinstituttet. Mange steder har de for lite ressurser til å drive en lett tilgjengelig helsestasjon. Hun mener det er vanvittig å bygge ned denne virksomheten.

For helsesøsteren treffer alle barn: Alle skal igjennom det ordinære helsestasjonsprogrammet - fra det første hjemmebesøket når babyen er nyfødt, til den siste kontrollen av femåringen.

- Helsesøsteren har en stor og viktig rolle. De blir ofte kontaktet både av hjelpepersonell og barn og unge. De utgjør et uunnværlig lavterskeltilbud for skolebarn og unge, der de kan gå med alt fra kjærlighetssorg til alvorlige problemer. For mange representerer de en sårt trengt voksenkontakt. Alle de andre samarbeidspartnerne skrøt av dem, og trakk fram den betydningen de har.

Les mer:

Slik fanger Bærum og Fet opp utsatte barn

Nova-rapporten
Artikler fra alle deltakerkommunene  på KSs nettside
Nær fire av ti barn er pårørende