Frustrerende: Randi Gregersen er oppgitt over mangelen på helhetstenkning i behandlingen av dobbeltdiagnosepasienter. Foto: Anne Kathrine Sebjørnsen.

- Eirik faller mellom to stoler

 

Som mor til en sønn med dobbeltdiagnose, har Randi Gregersen måttet tåle mange skuffelser i møte med behandlingsapparatet.

 

- Når Eirik endelig blir bedre skrives han ut til ensomheten, sier Gregersen.

 

 

 

Randi Gregersen er fortvilt og frustrert. Oppgitt over at Eirik ikke ser ut til å få nødvendig hjelp, sliten av å kjempe for et best mulig opplegg rundt sønnen. Eirik ble syk for syv år siden, og har deretter gått ut og inn av mer eller mindre vellykkede behandlingsopplegg.

 

- Jeg kan ikke se hvordan dette skal lykkes når det ikke finnes noe helhetlig opplegg rundt han. Han faller mellom to stoler. Rusomsorgen føler at de ikke kan bidra med noe så lenge det er psykiatri inne i bildet, og de psykiatriske institusjonene vil ikke ha noe med rus å gjøre. Han blir dermed diskvalifisert fra de fleste opplegg fordi han ikke passer inn. Vi famler fortsatt i mørke for å finne et egnet opplegg til ham, sier Randi Gregersen.

 

 

           

Ensomhet

     

Randi opplever at isolasjon og ensomhet etter utskrivelsene bidrar sterkt til at Eirik ikke kommer seg ut av mørket. Der er ikke lett når den sosiale tryggheten mangler i livet.

     

- De fleste pasienter med dobbeltdiagnose har vanskeligheter på den sosiale fronten. Selv vi som er friske klarer oss ikke uten noen å være sammen med, noen å støtte oss til, noen som kan gi oss en klem når vi har det vanskelig. Hvordan kan man da forvente at disse som ofte opplever seg nesten totalt isolert fra verden rundt skal kunne ha ressurser til å ta fatt i eget liv?

     

- Alle som har krav på individuell plan burde ha fått en kontaktperson som hjalp dem med å finne frem i hjelpeapparatet, et menneske som kunne støtte og koordinere. Dette er problemer som må løses over år, og da er det ikke bare å bli utskrevet til hjemkommunen uten å ha fått prøve seg utenfor institusjonen først, understreker Gregersen.

     

 

                 

Hele mennesket

     

Randi Gregersen opplever at det er manglende samarbeid mellom alle de ulike etatene som er involvert i sønnen og hans situasjon.

     

- Det er veldig lite samhandling mellom etatene, men det er helt nødvendig at de samarbeider for at prosjektet skal lykkes. De må se hele mennesket, ikke bare forholde seg til hver enkelt problemstilling, sier hun.

     

 

                 

Blir hørt

     

Til tross for at det helhetlige tilbudet uteblir, har Randi Gregersen opplevd å bli tatt alvorlig som pårørende. Hun er blitt holdt orientert og tatt med på råd av behandlerne.

     

- Jeg har veldig positive opplevelser som pårørende. Jeg har opplevd å bli sett på som en ressurs, og det synes jeg er viktig. Vi som pårørende innehar en sammensatt kompetanse og oversikt som det er vanskelig for det profesjonelle hjelpeapparat å tilegne seg. Vi sitter ofte med innsikt på alle de berørte felter i hjelpekjeden.

     

- Ofte representerer vi dessuten mennesker som ikke er i stand til det selv. Pårørendes tilstedeværelse er ofte avgjørende for behandlingsresultatet, for pasientene er helt avhengige av at noen er der for dem når de skrives ut, sier Randi Gregersen.

     

 

                 

Må kjempe

     

Hun føler likevel at hun må trå til der andre burde ha tatt tak.

     

- På tross av at jeg blir tatt på alvor opplever jeg det som utrolig slitsomt å bruke all min energi på å kjempe for at han skal få den hjelpen han faktisk har krav på, sier Randi Gregersen.